Tenkt og opplevd

Besnærende godhet

Gamlingen sto og klamret seg til et gateskilt og forsøkte å fange blikket mitt. Jeg var på veg til butikken for å kjøpe tomater til middagen, og hadde ikke tid til å bli heftet. Da jeg nærmet meg, begynte han å mumle noe jeg ikke oppfattet. Jeg gikk nærmere.
– Kan du følge meg et stykke? mumlet han og gapte tannløst.
Jeg så meg rundt etter noen andre som kunne hjelpe.
– Hvor langt skal du?
– Nummer 13.
Jeg så meg rundt. Vi sto like ved oppgang nummer 1. Ikke så alt for langt.
Jeg tok tak i mannen og begynte å støtte ham. Gamlingen slapp skiltet og subbet bortover gata. Etter halvannen meter begynte han å mumle igjen. Han måtte hvile. Han måtte sette seg ned litt. Jeg hjalp ham ned på fortauet.
Snørret rant fra nesen hans og spytt samlet seg rundt munnen. Her kunne han ikke sitte. Jeg tok tak under armene på ham og løftet ham opp. Det var da hun kom løpende.
– Hva skjer? spurte hun meg.
– For å være helt ærlig så skjønner jeg knapt hva han sier.
– Vent her litt, sa hun og løp rundt hjørnet. Like etter kom hun tilbake med en stol fra nabopuben og tørkepapir. Vi fikk manøvrert mannen ned på stolen og jenta tørket vekk snørr og spytt og strøk ham vennlig over hånden.
– Er det noen vi kan ringe til?
Mannen ristet på hodet.
– Skal vi ringe til hjemmehjelpen eller ambulanse?
Ristingen ble nærmest panikkartet.

Etter fem minutter mente den gamle at han var sterk nok til å gå hjem. Jeg og jenta tok tak i hver vår arm og støttet ham mot oppgangen hans og hjalp ham opp trappene til leiligheten i tredje etasje. En stakkarslig leilighet, nesten uten møbler.
Jenta hjalp ham over til senga, mens jeg gikk for å finne et glass vann til ham. I skapene var det gamle aviser, gamle brød og papptalerkener, men ingen glass. På vasken sto det tre skitne krus. Jeg vasket det ene.
Da jeg kom inn på soverommet til den gamle, lå han og snakket med jenta som satt på huk ved siden av ham.
– Jeg er 88 år gammel.
– Bor du alene?
– Ja.
– Får du besøk fra hjemmehjelpen?
– Det kommer en mann eller en dame i morgen. Tror jeg.
Vi fikk i ham litt vann, takket for oss og varslet naboen.

Da vi kom ut, ble vi stående å snakke litt. Jenta hadde truffet ham flere ganger før, men han husket henne ikke fra gang til gang.
– Jeg heter Kristian, forresten.
– Maria, sa hun og strøk meg lett over hånden.

Om kjønn

Jeg har tenkt å bli homofil. Det eneste problemet er at jeg ikke tenner på gutter, men slike detaljer kan en ikke ta hensyn til.

Det sies at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus - eller var det omvendt? Uansett så er det noe i dette. Etter å ha forsøkt å forstå det motsatte kjønn siden jeg ble klar over at det var forskjell på oss, har jeg nå kommet fram til at dette er en umulighet. Hvordan er det mulig å forstå noen som i to av fire uker er rasert av hormoner - i noe som grenser opp mot galskap? Ifølge mine - dog noe begrensede - erfaringer er ikke dette mulig.

Derfor har jeg nå tenkt å bli homo. For det må da være langt enklere å forholde seg til noen som har det samme følelsesmessige registeret som en selv.
Men da kommer jo det problemet med at jeg ikke tenner på gutter. For om jeg - den nyomvendte homoen - skulle komme i et forhold med en riktig homo, ville det ikke bli feil da også? Min nye kjæreste ville da forhåpentligvis tenne på meg - mens jeg ikke ville føle det samme overfor ham. Kanskje jeg heller burde bli en ikke-praktiserende heterofil mann? På den måten slipper jeg både hormonsvigninger og endringer i det grunnleggende selvet.

Som ikke-praktiserende har jeg muligheten til å gjøre som jeg vil - til enhver tid. Jeg kan lage Grandiossa når jeg måtte føle for det, uten å måtte ta hensyn til at kostholdet skal være balansert. Jeg kan se hver eneste fotballkamp på tv'en og selv styre fjernkontrollen. For en vidunderlig tanke.

Eller ikke. Selv med ubegrenset tilgang til Grandiosa og tv-fotball, så høres det ikke like forlokkende ut å leve slik alene. Uten noen til å påpeke hvor heldig jeg er - og uten noen til å holde meg i ørene når jeg snubler for langt ned i egoismen.

Nei. Det er kanskje best om jeg forblir streit. Så får jeg heller leve med at jeg ikke forstår med på kvinnene, at de ikke forstår meg. Og når jeg tenker meg om, så er kanskje det selve fascinasjonen; at du må tilpasse deg et helt annet menneske - med uforståelige tanker og følelser. Er det ikke?

Sto på trykk i Hadeland 13. februar 2004.

Vårslepp

Jeg hater våren. Denne tiden hvor dagene blir lengre og melatoninproduksjonen øker. Dette forferdelige hormonet som gjør at hvert år når lyset kommer, så øker seksualdriften til naboene mine. Naboene som går rundt i tøfler hele dagen, og har en iboende tro på at det ikke finnes noe mer seksuelt stimulerende enn et verktøybelte rundt hoftene og ruller av tjærepapp på skuldrene. Så når våren kommer, begynner naboene å redekorere utsiden av huset. Og det like etter at jeg har blitt vant til de blinkende julelysene under mønet.
Når jeg sitter og studerer Helds demokratiteorier, og eksamen begynner å nærme seg, så er det den urytmiske dunkingen fra nabohuset begynner. Takpanner blir kastet ned fra taket, takrenner revet og veggplanker brutt opp. Stigen blir flyttet og lyden av stikksagen ljomer igjennom nabolaget. Kaffe blir servert i ly av minibussen og musikkanlegget i Taunusen hyler DDEs slagere. Og de danser.
Jeg har funnet en løsning på dette problemet. Jeg har snudd døgnet. Jeg står opp i kveldingen og leser fram til morgenen. Men så har det seg slik at naboene ikke sover i det hele tatt. De bare tar med seg arbeidet innendørs. Og siden taket ligger i containeren i oppkjørselen, når de meg. Og de lydene som bare så vidt når fram til soverommet mitt inneholder en noe mer rytmisk dunking. Hamring fra gulnede veggplater og pappspikre blander seg med en stadig mer frustrerende barnegråt fra de utallige ungene som hvert år rundt juletider dukker opp i nabohuset.
Men seksualdriften jobber overtid. Og arbeidet fortsetter. De bygger nye gjerder, kjører grus og støper utegrill. Kjeledressene er åpne og overkroppene bare. De hugger ved, og lemper takstein opp på taket. Og de har fått selskap. Hele slekten har tatt på seg kjeledresser og verktøybelter. Rytmene går over i en nærmest monoton støy.
Så, like plutselig som de startet, blir naboene innhentet av sommeren. Melatoninproduksjonen stabiliserer seg og naboene legger vekk verktøybeltene og kjeledressene. Dette skjer alltid uken etter at jeg er ferdig med den siste eksamenen. Så kommer en av ungene fra nabohuset og ringer på døren. De skal innvie den nye grillen og vil ha meg med, og da husker jeg hvorfor jeg liker sommeren.

Sto på trykk i Studvest 5. mai 1999.

Salt til lukt og glede

Hele livet har jeg levd ved havet. Jeg har ikke alltid benyttet meg av det, men det har alltid vært der. Lukten av salt og tang i en salig blanding. Nå er den ikke der lenger. For første gang har jeg flyttet til et sted uten hav - og jeg savner lukta. Men jeg skimter en løsning like over haugen.
For der - like over haugen fra der jeg bor - ligger Randsfjorden. Og Randsfjorden har tross alt navnet allerede. Det eneste den mangler er salt, og noen råtnede tangklaser. Derfor benytter jeg meg herved av lokalavisen jeg jobber i og legger fram et forslag: La oss salte Randsfjorden.
Det skal ikke så mye til - og jeg forventer ikke at hadelandskommunene skal bidra med en aktiv rolle - i alle fall ikke i begynnelsen. Siden kan det bli aktuelt, men først er det hadelendingene selv som må trå til for å skape verdens første salte innlandsfjord.
Dersom hver enkelt av oss som bor på Hadeland, tar med seg en kilo salt i uka og drar ned til Randsfjorden og sprer saltet utover fjordens overflate, så kan jeg ikke tenke meg at det skal ta lang tid før vi har fått det riktige saltinnholdet i vannet. Jeg har riktignok ikke regnet på det, men det bor mange tusen mennesker på Hadeland, så det bør gå rimelig raskt. Jeg hadde planlagt å regne ut hvor mange kilo salt som skulle til, men jeg slet med å finne ut hvor mye vann det er i Randsfjorden, så der strandet regnestykket mitt.
Først når Randsfjorden har nådd riktig saltnivå begynner problemet, og her regner jeg med at de tre hadelandskommunene må trå støttende til. For på grunn av at saltvannet fra Randsfjorden renner ut gjennom elvene, og stadig nytt ferskvann kommer til, så må det ganske mye arbeid til for at saltnivået skal holdes konstant. Her kan de tre kommunene etablere saltingsstasjoner ved elvene som renner ut i Randsfjorden. På denne måten vil saltinnholdet i Randsfjorden blir holdt konstant. Slike stasjoner er nok dyre i drift, men det vil jo gi nye arbeidsplasser til kommunene, og det skal man alltid ta med seg.
Og nå begynner mulighetene. Torsk og hyse, sei og makrell. All slags fisk kan settes ut i fjorden. Forskjellige typer tang kan bli introdusert, og vips - så har vi en ny turistnæring: Glem Lofoten - fisk på Hadeland.
I tillegg er det butikk i det. 3.000 kilo salt kan bidra til et løft for lokalbutikken, og kjøper vi salt i u-land, blir det u-hjelp av det også.
Så da er det bare å gå til innkjøp av saltpakker og starte vandringen til fjordens strender - og snart kan vi sole oss brune mens vi kjenner den deilige lukten av salt sjø og råtten tang.

Sto på trykk i avisen Hadeland 12. august 2003.

Nyttårsnoia

Et nytt år, og nye muligheter. En tid for å tenke over alle tingene du ikke fikk gjort, og ikke minst de tingene du gjorde - men som du aller helst ikke skulle ha gjort.
Dagene rundt nyttårsaften er en plagsom tid. Røykere med abstinenser og et utall stavgjengere gjør hverdagen til et slit. Alle minner deg på at du allerede har brutt tre av de fire nyttårsforsettene du ga i lettere beruset tilstand. Det eneste forsettet som ikke er brutt, er det løftet du ikke hadde planer om å holde uansett. Ja, dagene rundt nyttårsaften er i sannhet en plagsom tid.
Samtidig er tiden rundt nyttår er velsignet tid. Det gir deg en mulighet til å si at feilene du gjorde ikke er så viktig. De hendte jo i fjor. Du har muligheten til å velge å glemme, og rette blikket framover - og i alle fall forsøke å bli et litt bedre menneske. Å gjøre verden til et bedre sted å være for i alle fall ett menneske. Og samtidig håpe at noen andre gjør det samme for deg.
For nyttår er håpets tid. Håpet om at livet skal bli litt lettere. At du skal bli litt lykkeligere. At du skal være til velsignelse for noen. At noen skal være takknemlig for at du er til.
Men alt dette er vanskelig å tro - og enda vanskeligere å få til. For er vi ikke i bunn og grunn oss selv? Er det noe håp om at vi skal klare å endre oppførselen vår på grunn av noen få fuktige løfter?
De siste årene har jeg lovet å gjøre en god gjerning hver dag. Det holdt i tre dager. Så var løftet glemt - og selv om gjerningene nok var der likevel, så var det ikke bevisst. Og er ikke nettopp det et av hovedpoengene med nyttårsforsett - at vi skal være bevisste på å bli bedre mennesker? At vi ved hjelp av vår egen vilje og guts kan endre både vårt eget og andres liv?
I år har jeg tenkt å forandre taktikk. Jeg skal bare ha et løfte: Jeg skal tenke mer på meg selv - bli mer egoistisk rett og slett. Det er i alle fall et løfte jeg kan ha håp om å holde. Og skulle også dette løftet ryke, så slipper jeg i alle fall å få dårlig samvittighet.

Sto på trykk i avisen Hadeland 2. januar 2004.

– You want sex?

Hun beskyldte meg for å være impotent. Og det etter at jeg hadde lekt slepebil over fem-og-tjue meter med kjønnet mitt som slepetau.
Det var en fin kveld i kulturbyen Praha i forrige uke. Høstsola hadde varmet hele dagen og nå var det fest på byen. Jeg gikk bortover gata, noe jeg gjorde rett som det var i Praha, og så kom denne kvinnen bort til meg.
– You have light?, spurte hun med en stemme som skulle virke sensuell og holdt en sigarett til munnen. Jeg beklaget og gikk videre. Men da sto hun foran meg igjen.
– You want sex?
Hånden hennes grep tak i skrittet mitt og holdt fast. Og med den andre hånden holdt hun et fast grep på bulen som indikerte hvor i jakken lommeboken min lå. Jeg tok tak i hendene hennes for å rive meg løs, og kjente en intens smerte i skrittet i det hun klemte til. Hånden på lommeboken var halvveis opp til innerlommen da jeg summet meg. Jeg tok tak i de samme strategiske punktene som kvinnen, og så meg desperat rundt. Litt lenger oppe i gata så jeg lysene fra et av byens mer lugubre diskotek, og jeg begynte slepingen. Da forandret hun strategi.
– We can just go for a beer, sa hun med noe jeg kunne ha gjenkjent som et smil, om ikke det var for at tankene mine hadde fått panikk og startet å spille trommer på tinningene mine. Men siden hun verken slapp taket i kjønnet mitt eller i lommeboka, antok jeg at hennes mål fremdeles ikke var forandret. Så med en seksti kilos tung last dro jeg meg bortover mot lysene, og de to meter tunge vaktene i døra. De så på oss som kom oppover gata med en noe uinteressert oppmerksomhet. I det jeg passerte bak en bil kom et nytt angrep. Ansiktet hennes nærmet seg mitt, og hun gjorde seg klar til å invadere meg. Med dødsforakt kastet jeg meg bakover og beholdt grepet på områdene det ble kjempet om. Men dessverre, det samme gjorde hun. Der lå jeg på fortauet med en litt for villig kvinne stående over meg. Dette fikk vaktene til å se en anelse mer interessert mot oss. Redningen blinket i neonlyset fra diskoteket. Jeg kravlet inn i lyset fra diskodøra og kjente at grepet slapp taket, både i underlivet og i pengebeholdningen min. Blodomløpet startet igjen og jeg hørte en sint kvinnestemme som fjernet seg fra meg.
– Fucking impotent bastard.

Sto på trykk i studentavisen Studvest 30. september 1998.