Gamlingen sto og klamret seg til et gateskilt og forsøkte å fange blikket mitt. Jeg var på veg til butikken for å kjøpe tomater til middagen, og hadde ikke tid til å bli heftet. Da jeg nærmet meg, begynte han å mumle noe jeg ikke oppfattet. Jeg gikk nærmere.
– Kan du følge meg et stykke? mumlet han og gapte tannløst.
Jeg så meg rundt etter noen andre som kunne hjelpe.
– Hvor langt skal du?
– Nummer 13.
Jeg så meg rundt. Vi sto like ved oppgang nummer 1. Ikke så alt for langt.
Jeg tok tak i mannen og begynte å støtte ham. Gamlingen slapp skiltet og subbet bortover gata. Etter halvannen meter begynte han å mumle igjen. Han måtte hvile. Han måtte sette seg ned litt. Jeg hjalp ham ned på fortauet.
Snørret rant fra nesen hans og spytt samlet seg rundt munnen. Her kunne han ikke sitte. Jeg tok tak under armene på ham og løftet ham opp. Det var da hun kom løpende.
– Hva skjer? spurte hun meg.
– For å være helt ærlig så skjønner jeg knapt hva han sier.
– Vent her litt, sa hun og løp rundt hjørnet. Like etter kom hun tilbake med en stol fra nabopuben og tørkepapir. Vi fikk manøvrert mannen ned på stolen og jenta tørket vekk snørr og spytt og strøk ham vennlig over hånden.
– Er det noen vi kan ringe til?
Mannen ristet på hodet.
– Skal vi ringe til hjemmehjelpen eller ambulanse?
Ristingen ble nærmest panikkartet.
Etter fem minutter mente den gamle at han var sterk nok til å gå hjem. Jeg og jenta tok tak i hver vår arm og støttet ham mot oppgangen hans og hjalp ham opp trappene til leiligheten i tredje etasje. En stakkarslig leilighet, nesten uten møbler.
Jenta hjalp ham over til senga, mens jeg gikk for å finne et glass vann til ham. I skapene var det gamle aviser, gamle brød og papptalerkener, men ingen glass. På vasken sto det tre skitne krus. Jeg vasket det ene.
Da jeg kom inn på soverommet til den gamle, lå han og snakket med jenta som satt på huk ved siden av ham.
– Jeg er 88 år gammel.
– Bor du alene?
– Ja.
– Får du besøk fra hjemmehjelpen?
– Det kommer en mann eller en dame i morgen. Tror jeg.
Vi fikk i ham litt vann, takket for oss og varslet naboen.
Da vi kom ut, ble vi stående å snakke litt. Jenta hadde truffet ham flere ganger før, men han husket henne ikke fra gang til gang.
– Jeg heter Kristian, forresten.
– Maria, sa hun og strøk meg lett over hånden.
Comments